• Home
  • A
  • Ida Løvheim and Johan Aarstein

Ida Løvheim and Johan Aarstein

kulturhusetIda Løvheim and Johan Aarstein are two young Norwegian musicians reinterpreting the poetry of Bob Dylan in Northern Norwegian dialect.

The past couple of years they've been touring Norway – performing in old barracks, boathouses, basements, liners, cafes, theaters, and the occasional concert hall. Where ever they've played they've been met with met with praises from audiences and critics alike.

 

DT500 TV og UNNI ASKELAND presenterer; Bob Dylan på Nordnorsk Unplugged fra Villa Holmsbu- by www.downtown500magazine.com,
Musikere: Johan Martin Aarstein og Ida Løvheim.


 

Translated Lyrics

Alltid velkommen hos mæ - Johan Aarstein & Ida Løvheim

Når sjøl mor di verken svare eller ring dæ telbake
Og når far din sei tel søstera di hør no hær
Du e blitt så sliten og lei av dæ sjøl og av alt som du skape
Da e du velkommen hos mæ
Du e alltid velkommen hos mæ

Når venninnen dine vil ha lønn førr det du trudde du fikk gratis
Og det fyk ikkje lengre buketta etter dem eller dæ
Og det føles førr seint å be dine egne barn om førlatelse
E det ikkje førr seint å kom tel mæ
Førr du e alltid velkommen hos mæ

Når vennan dine som va så god å ha når det va medgang
E borte no da verkelig trengte en venn
Og du innser at du har vært her før, og at alt går på omgang
E du velkommen telbake tel mæ
Du e alltid velkommen hos mæ

Og når alle de du tel slutt valgt å gi det andre kinnet
Ser på dæ hatsk og sei at de føle sæ lurt
Og du skulle ønske at alle og alt bærre kunne førsvinne

Du e alltid velkommen hos mæ

Blåe Øya Hjelp Dæ Ikkje No - Johan Aarstein & Ida Løvheim

Ta det du vil ha med dæ førr no må du fær
Og du kan ikkje ta med dæ meir enn du klar å bær
Ongen din har arva en pistol
No skrik han som en flamme i ei sol
De hellige e ute etter blod
Og blåe øya hjelp dæ ikkje no

Veien kan bli farlig og det veit du godt
Du får nok bruk for alt som du telfeldigvis har fått
Den unge kunstnern som du en gang følte med
No mal han alle laknan dine ned
Himmeln snor sæ rundt dæ som ei klo
Og blåe øya hjelp dæ ikkje no

Tinnsoldatan dine har lagt våpnan ned
Og de sjøsyke sjøfareran har rodd i le
Elskern din som nettopp måtte gå
Tok med de siste møblan dine og
Ikkje en gang golvet ligg i ro
Og blåe øya hjelp dæ ikkje no

Førlat alle som hjalp dæ før og hjelp dæ sjøl
Ingen av dem kan bli med dæ samme ka du gjør
En uteligger fant ei åpen dør
No har han på sæ klean du eide før
Du e ei svovelstikke unna å finn ro
Og blåe øya hjelp dæ ikkje no

Den Æ Tenke På - Johan Aarstein & Ida Løvheim

Kan hende det e sola over byen
Mot den koksgrå avenyen
Der ingen veit kor dem skal gå
Eller kanskje e det høstn som
Farga tankan mine blå
Men du e den æ tenke på

Du behøv ikkje bekymre dæ
Æ veit det ikkje e nå mellom oss to
Og æ sei’kje det ska bli det no
Men det hjelp lite å vette sånt
Når tankan går i stå
Og du e den æ tenke på

Men uansett kor tankan mine måtte vandre hen
Så la det ikkje plag dæ
Æ veit tankan dine vandre og
Og om du våkne opp i morra med ei anna, ja ka så
Du e kun en æ tenke på

Men om du våkna opp en morra
Tung i hauet og aleine
Og du snuble inn på badet
Og stirre motlaust inn i speilet
Da sku æ gjerne vesst om den du trudde at du så
E den samme som æ tenke på

Herre Av Krig - Johan Aarstein & Ida Løvheim

Å, du herre av krig
Du som intervener
Som fyll jorda med lik
Og sei du jobba førr fred
Og førr demokrati
Sei mæ kan du ikkje se
At snart alle her veit kæm du egentlig e

Og om alt du har gjort
Og om kor mange liv
En nødvendig margin
I et sykt perspektiv
Du send drone mot barn
Fra en bunkers et sted
Som e alt førr langt unna der bomben dett ned

Å, men ka veit vel æ
Så ung som æ e
Æ har mykje å lær
Du har nok rett i det
Men en ting kan æ sei
Og det veit også du
At det e førr seint å be Jesus om å telgje dæ nu

Førr all redsel og sorg
Førr alt sinne og hat
Førr kvær bidige løgn
Førr kvær døde soldat
Førr kvært utbomba torg
Og kvær gråtkvalte sang
E du ikkje verdt lufta du puste en gang

Å, måtte du førsvinn
Og måtte ingen ta din plass
Å, måtte du bli glømt
Hadd ikkje det vært tel pass
Førr så kunn alle dæm
Som førr dæ måtte blø
Søv litt bedre kvær natt om du bære kunne dø

I Kveld Blir Æ Hos Dæ - Johan Aarstein & Ida Løvheim

Hiv billetten min ut vinduet
Hiv bagasjen min ut og
Og skriv boktavan mine i sanda
Men ikkje innbill dæ nåkka anna
Enn at i kveld så blir æ her hos dæ

Æ kunn ha reist herfra i dag
Kor som helst hadde vært like bra
Men så klart æ’kje heilt å hold maksa
Og du klarte’kje heilt å spell overraska
Så i kveld blir æ her hos dæ
Gjør dæ klar, førr i kveld så blir æ her hos dæ

Koffer blir vi en gang førundra
Så ulike retninge vi trekk
Mens applausen din buldra
Mått æ legg drømman mine vekk

Æ hør ei ensom fløyte hyl i vijn
Mens tunge stempel slår og slår
Og e det en haiker som skal samme vei
Så kan du gje han alt æ ei
Førr i kveld så blir æ her hos dæ

Hiv billetten min ut vinduet
Hiv bagasjen min ut og
Og skriv boktavan mine i sanda
Så skriv æ nummeret ditt handa
Og i kveld så blir æ her hos dæ
Ja i kveld så blir æ her

Ikkje Tenk Meir På Det (Førr Det E Greit) - Johan Aarstein & Ida Løvheim

De e’kje nå vits førr dæ å sett dær og vær lei dæ
Sjøl om det e førr seint å snu
Og det e’kje nå vits førr dæ å sett dær og bebreid mæ
Om du ikkje skjønte det før nu
Når dagen reinn og sola breinn mot sægnetøyet dett
Og du har sett at æ e borte og har gjedd opp og leit
Så håpe æ du innser det vi bægge innerst veit
Og ikkje tenk meir på det, førr det e greit

Det e’kje nå vits førr dæ å rop ut ka æ heite
Som du aldri gjor det før
Du får heller spar det tel nån som ikkje veit det
Eller spar det tel nån som vil hør
Æ sku ønske det va nåkka du ville gjør eller sei
Som kunne få mæ tel å ikkje ville reis min vei
Mæn kvær gang vi prøvd å prat om det gikk en av oss lei
Så ikkje tænk meir på det, e du grei

Æ sett på en buss og kike ut av ruta
Æ har glømt kor æ tænkte å gå av
Kanskje ligg du ennu med hodet imot puta
Kanskje skulle æ ha sagt ha det bra
Førr æ påstår ikkje at du ha vært grusom eller nå
Vi kunn vel begge ha vært bedre, men det e nu så
Det værste æ kain sei e at æ kasta vækk nån år
Men ikkje tænk meir på det, det e sånn det går

Lang, svart frakk - Johan Aarstein & Ida Løvheim

Innsektan kviskre, skyen e mørk
På ei snor heng en tynn bommullskjole tel tørk
Vinduan gape, ugresset gror
Rundt et tre som blei velta under stormen i fjor

Ho sa’kje et ord
Skreiv’kje engang en lapp
Før ho for med en mann
I en lang, svart frakk

Nån så han søk ly en kveld himmeln kom ned
I et danselokale utfør byen et sted
Han så mæ i øyan – æ stansa og spor
Om han ville ha en dans – han sa ikkje et ord

Nån meint han va prest
Andre sa han va blakk
Der han banka vekk jord
Av sin lange frakk

Det finns ingen feilsteg
E det nåkken som sei
Det kan hend dem har rett
Æ førstår ka dem mein
Førr ingenting dør her
Men alt vaskes vekk
Ho ga sæ hen tel en mann
I en lang, svart frakk

Presten forkynte, moralen hannes va
Alle e vi skrøpelig, ingen e vi bra
Du kan ikkje stol på det følelsan sei
Når det e du som hente vin og du som rope etter meir

Det e’kje lett å førdøy
Ordan har makt
Ho for med en mann
I en lang, svart frakk

Det ligg tåke på vatnet, ho har vært her ei stund
Halvmånen smile med en halvåpen munn
Det stig gjennom lufta som titusen brøl
Mens et sted piske nån på en hest som e død

Ho ba’kje om nåkka
Ikkje engang om takk
Ho førsvant med en mann
I en lang, svart frakk

Ly - Johan Aarstein & Ida Løvheim

Det hendte den tida da livet va en evig storm av lengsel og svik
Da mørke va blitt et ideal langs veien full av lik
Og æ en skapning uten form, på tur fra by tel by
Kom inn, sa ho, så skal æ hold dæ varm og gje dæ ly

Æ va utbrent, æ va utmatta og æ va gjennomvåt av regn
Men det siste æ førventa va å bli telbydd ei seng
Førr æ va utskjelt, æ va jaga og blei behandla som et dyr
Kom inn, sa ho, så skal æ hold dæ varm og gje dæ ly

Så æ snudde mæ og i et øyeblekk va det bære ho æ så
Ho hadd sølvarmband og ho hadd blomster i sett lange, mørke hår
Og æ – en blodig tornekrans va alt æ kunne by
Kom inn, sa ho, så skal æ hold dæ varm og gje dæ ly

Først sa vi ikkje så mykje, det va ingen risiko å ta
Av alt som hadde hendt va det meste uavklart tel da
Men likevel så føltes det som å komme heim på ny
Kom inn, sa ho, så skal æ hold dæ varm og gje dæ ly

Så reiste æ tel et anna land og æ reise vel igjen
Kæm veit kor vi skal eller om vi nån gang kommer frem
Men kunn æ skru telbake tida lot æ den dagen gry
Kom inn, sa ho, så skal æ hold dæ varm og gje dæ ly

Magda Sin Gård - Johan Aarstein & Ida Løvheim

Æ vil aldri jobbe meir på Magda sin gård
Æ vill aldri jobbe meir på Magda sin gård
Førr æ våkne opp kvær mårra og håpe alle bilan står
Æ har haue fullt av tanka og begge heinnern full av sår
Av å ha skrubba golv i alt førr mange år
Æ vil aldri jobbe meir på Magda sin gård

Æ vil aldri jobbe meir førr Magda sin bror
Æ vil aldri jobbe meir førr Magda sin bror
Han gjer dæ en hundrings, e du heldig får du to
Før han klappe dæ på skuldra og sei du har vel fådd nok no
Og at han finn dæ om du prøv å stå i ro
Æ vil aldri jobbe meir førr Magda sin bror

Æ vil aldri jobbe meir førr Magda sin far
Æ vil aldri jobbe meir førr Magda sin far
Han blås dæ opp i trynet med svart røyk fra en sigar
Og han syns vesst at han sjøl e sånn en helvetes bra kar
Førr bærre se på alle pengan som han har
Æ vil aldri jobbe meir førr Magda sin far

Æ vil aldri jobbe meir førr Magda si mor
Æ vil aldri jobbe meir førr Magda si mor
Ho før sæ fram og fantaser opp alt ho trur ho veit
Om kæm som har blitt singel og om kæm som har blitt feit
Før ho fyll hauet ditt med meiningslause ord
Æ vil aldri jobbe meir førr Magda si mor

Æ vil aldri jobbe meir på Magda sin gård
Æ vil aldri jobbe meir på Magda sin gård
Æ har alltid gjort så godt æ kan førr æ vær den som æ e
Men det e’kje alltid like lett når ingen vit å verdsett det
Dæm sa møt kvær dag med et smil – æ gadd ikkje
Så æ vil aldri jobbe meir på Magda sin gård

Spanske Støvla - Johan Aarstein & Ida Løvheim

No reis æ snart fra dæ, min kjæreste venn
Vi legg fra kai tidlig i morra
E det nåkka du vil æ skal send
Fra havna der æ går av

Nei det e ingenting, min kjæreste venn
Som æ heller vil ha i gave
Enn at du kjem dæ trygt hit telbake igjen
Fra over det store havet

Åh, men æ tenkte du kanskje ville ha nå fint
Mens æ e borte i fleire måna
Nåkka fra fjellan i Madrid
Eller kysten i Barcelona

Men kordan kan du spør mæ igjen
Når du veit kor djupt det såra
Det samme som æ vil ha i dag
Det vil æ ha i morra

En dag kom et brev som ho hadde sendt
Fra skipet ute på havet
Ho sa æ veit ikkje når æ kjem telbake igjen
Det kjem an på ka æ føle

La vijn og båran vær varsom med dæ
Du som har så mykje uprøva
Og når du kjem fram kan du send tel mæ
Et par svarte, spanske støvla

Triste Øya - Johan Aarstein & Ida Løvheim

Med din sylskarpe munn mot en vegg av makt
Med din sigarett gestikulert i stødig takt
Med ditt kors på halsen og di stemmeprakt
Kæm i verden trur de har nåkka på dæ
Med din silhuett en kjølig seinsommerkveld
Med de mørke øyan dine så full av lys allikevel
Og mens Beatles og Django Reinhart spella
Kæm i verden e i stand tel å nå dæ

Triste øya fra et utkantsted
Der triste tunge sei ingen slår sæ ned
Og kor enn æ snur mæ finn tankan ikkje fred
Men vil du ha dem i en sang
Som kan trøste dæ kanskje en gang

Med ditt minne om alt du reiste fra
Med din nye mann som en dag og måtte dra
Og med åpne sår tok du slag førr slag
Kæm i verden e i stand tel å slå dæ
Med din barndoms flamma på tapeten din
Med tablettan mora di sa va medisin
Med dine spanske trekk og din hud mjuk som lin
Kæm i verden har ikkje drømt om å få dæ

Triste øya fra et utkantsted
Der triste tunge sei ingen slår sæ ned
Og kor enn æ snur mæ gjer tankan mæ ikkje fred
Men vil du ha dem i en sang
Så kan den trøste dæ kanskje en gang

Ugjennomtrengelig Blått - Johan Aarstein & Ida Løvheim

Tidlig en morra før sola skinte lå æ og tenkte på ho
Om ho så ut som ho gjorde før eller va som en anna person
Føreldran hennes va dypt bekymra da vi bynt å heng i lag
Æ va vel førr blakk mens ho va førr pen og kom nok tel å angre en dag
Og æ huske æ sto i veikanten drøppanes våt av regn
Æ hadde tænkt å fær sørover og æ tolka det som et tegn
At alt æ eide va vått eller ugjennomtrengelig blått

Æ bodd med en fyr da æ først traff han, men måtte snart finn en ny heim
Det føltes vel som en befrielse, sjøl om det gikk over stokk og stein
Vi kjørt Skodan æ hadde så langt den gikk tel vi dumpa den bak en butikk
Skilte lag på en mørk, trist kveld, bærre glad førr den tia vi fikk
Ho snudde sæ og så etter mæ mens æ hadde fortsatt å gå
Æ hørte ho sa over skuldra mi: vi treffes vel en gang vi og
Så la åran gå – kor enn ugjennomtrengelig blå

Æ fikk mæ jobb på et villmarkssenter som hundepasser og kokk
Men æ trivdes aldri nå særlig og en dag sa det bærre stopp
Så æ haika den veien vogntogan gikk mens æ jobba litt svart her og der
Ei stund på et pariserhjul og ei stund på et feskevær
Men kvær gang æ vart ensom tenkte æ på ho
Førr sjøl om det hadde vært andre kunne æ aldri heilt slå mæ tel ro
På ondt og på godt, som nåkka ugjennomtrengelig blått

Æ sto bak disken og tappa i glassan da han sku å ha sæ ei øl
Æ kunn’kje gjør anna enn å stå der og glo mens æ tenkte på han og mæ sjøl
Og da de tente lysan og æ hadde tenkt tel å gå
Sto ho bak stoln min med kåpa i handa og spurt om æ ikke huska ho og
Han momla nåkka i golvet, mens ansiktet hannes va ei åpen bok
Æ så han følte sæ temmelig utelpass, så æ bøyde mæ fram og tok
Alt æ aldri hadde fått over nåkka ugjennomtrengelig blått

Vi bodde sammen i Hausmannsgate i en kjeller ned ei trapp
Det va leven og latter og revolusjon i kafean kvær einaste natt
Men pengan han tjente på spekulasjon gjor vel at nåkka i han gjekk sæ vill
Og da ho måtte selg alt ho eide frøys liksom sjela hennes til
Og da det endelig raste sammen savna æ det og
Førr det einaste æ hadde lært va å hold på og hold på
Sjøl når toget va gått og alt va ugjennomtrengelig blått

Så no e æ på vei telbake tel kor enn dem måtte bo
Førr av alle folkan som æ har kjent kan æ knapt husk nån ainner no
Æ veit at ei bynte på et stipendiat, mens en anna blei trailersjåfør
Men æ ana ikkje korsn det fortsatte eller ka nåkken av dem gjør
Førr æ e evig underveis – æ slår mæ aldri ned
Og æ veit vi va aldri så førskjellig, vi bærre så ting fra kvært vårres sted
Fra tørt og fra vått, og gjennom ugjennomtrengelig blått

Æ Hate At Æ Elske Dæ - Johan Aarstein & Ida Løvheim

Æ hate at æ elske dæ
Og ka det sei om mæ
Ka enn æ må ha tenkt og følt
Da æ først møtte dæ
Et glimt av destruktivitet bak et gammelt, polsk hotell
Æ hate at æ elske dæ
Og æ e glad du sa farvel

Æ hate hele spællet
Behovan som ble delt
Og svakheta æ viste da
Æ ga mæ over fullt og helt
Æ gikk langs Olav Kyrres gate
Da tanken gjor mæ klam
Æ hate at æ elske dæ
Og det fylle mæ med skam

Nån førgude ensomhet
Æ vil ikkje vær en av dem
Som gjør de samme feilan
Om og om og om igjen
Æ kunn bedt om tilgivelse
Men det gjør ingen førskjell
Æ hate at æ elske dæ
Men æ gjør det likevel

Æ Vil Ha Dæ - Johan Aarstein & Ida Løvheim

Begravelsesagenten sa takk førr alt
Mens organisten tørka en tåre
Og spurte om æ ville ha en røyk
Og de sprukne kirkeklokken klang
En vakker, men dyster sang
Om at alt, alt tar slutt en gang

Men æ vil ha dæ
Æ vil ha dæ
Æ vil ha dæ her og no

Med lommetørkle og et sørgeband
Sto statsministeren og lata som
Han førsto ka mora hennes går igjennom
Og æ sto i hjørnet med ei flaske vin
Og berre venta på at nån sku bryte inn
Og gje mæ kondolansen sin

Mens æ vil berre ha dæ
Æ vil berre ha dæ
Æ vil ha dæ her og no
Æ vil ha dæ

Æ huske farn min som en stille man
Sånn som farn hans og sekkert han før han
Sjøl gjør æ så godt æ kan
Så ikkje følelsan tar overhand

Sånn som den gangen i Malaga
Med spanjolen som kunne dans så bra
Æ huska ikkje lenger heilt ka det va æ sa
Men æ sa det førdi han løy førr dæ
Og trudde viljen din va lett å bøy
Æ sku ha holdt omkring dæ da
Æ sku ha vist at

Æ ville ha dæ
Førr æ vil ha dæ
Æ vil ha dæ her og no
Æ vil ha dæ...

Øngre Nu - Johan Aarstein & Ida Løvheim

Røde flamma blafra som en storm i form av ord
Om halvt utbrente landsbya, halvt dekt av sot og jord
Vi sees på barrikadan, sa æ, snart e det vårres tur
Men æ va mye eldre da, æ har blidd øngre nu

I forelesningssalan på humanistisk fakultet
Hørt æ at frihet først og fremst e økonomisk egalitet
"Egalitet" noterte æ, oppriktig fylt av tru
Men æ va mye eldre da, æ har blidd øngre nu

Med dødsforakt marsjerte æ mot kvær falsk autoritet
Æ skulle aldri bli som dæm, æ satte fotn ned
Og sang om heltemodig kamp mot boregerskapets gru
Men æ va mye eldre da og æ har blidd øngre nu

Førr med dårlig skjulte fordomma førkledt som kamp mot hat
Og løgna, som om alt va svart og kvitt og æ soldat
Hæva æ mæ over alt og brente kvær bru
Men æ va mye eldre da, æ har blidd øngre nu

  • 105,000+ cover versions
  • 800+ Cover Albums
  • Album Cover Covers
  • Draw Conclusions on the Wall
  • Magazine Covers
  • Mmmm... I love that Country Pie
  • Translations
  • Participate
  • Tribute bands
  • Tattoo Bob
  • All the latest news and additions
  • Subscribe to our Newsletter
  • Watch Video's
  • Milton Glaser Revisited
Auto repair Atlanta